Vi er nattens konger - endelig

11 ganger har jeg løpt Tiomila for Kristiansand OK. Jeg fikk min debut på førstelaget i 1997. Jeg var ny i klubben og visste ikke helt hva jeg gikk til. Gjennom hele vinteren var Tiomila tema. Jeg løp hengetappe og var livredd. Vi ble til slutt disket, men en drøm ble skapt. 11 år seinere gikk den i oppfyllelse.

Bildet Erik Borg tok like etter målgang sier det meste:

Ikke bare vant vi, men måten vi gjorde det på var perfekt. Andreas og Arild leverer solid innsats på de første tøffe nattetappene. Eirik løper et kanonløp og posisjonerer oss for Långa natten. Ramsus biter tenna sammen og vi er med helt der fremme. Ivar og Jostein opparbeider over 3 min forsprang på Halden. Baptist tar oss for første gang opp i tetposisjon. Holger og Damien gir Daniel perfekt utgangspunkt. Daniel viser verden hva rå finish er.

KOK har vunnet Tiomila. Jeg har vunnet Tiomila. Deilig!

I minibuss med Jan Arild

En laaang mengdeperiode nærmer seg slutten. Jeg fikk en vanvittig opptur på JK-stafetten i påsken. Beste etappetid og tilnærmet optimalt løp. De andre løpene der borte var temmelig middels, uten at det bekymerer meg noe særlig.

Hofteproblemene i januar hvor jeg gikk 40 dager uten løping har jeg fått kontroll på. Jeg kjenner fortsatt at smerten er der, men jeg har ikke tatt hensyn til det i treningen. Av alle plasser var det i spinningsalen jeg fikk tipset om en tøyeøvelse, som jeg mener har fått sving på sakene.

Neste uke skal jeg være med NOF på tur til Tsjekkia. Dette er min første "landslagssamling". Selv om jeg dekker kostnadene på ca. 10.000 av egen (Xstrata sin) lomme er det litt stas å få være med. Turen blir som et deilig flashback til juniorsamlingene med Agder. Jan Arild kjører jo tross alt minibuss i NOF regi også.

Jeg ser frem til å studere proffene på samling og jeg kommer til å suge til meg all kunnskap og erfaring som svever mellom svett o-tøy. NOF har allerede sendt ut en fast timeplan for hver dag frem til de avsluttende konkuransene, så jeg vet allerede når det er måltider og når det er trening. Kanskje er jeg lett å imponere, men dette var fantastisk. Riktignok spørs det om timeplanen med Holger Hott i rekkene:)

"world of o"- tortur

Jeg har nå vært skadet i nærmere 40 dager. Endelig ser jeg lys i tunnelen. Skaden som har holdt meg borte fra løping siden 2. januar er bedre enn på lenge. Jeg er fortsatt langt fra normal trening, men kan per 8. februar løpe rolig i 60 min. En solid fremgang fra 10 min for 2 uker siden.

Å være skadet er irriterende nok i seg selv. Personlig foretrekker jeg å være syk foran skadet. Når man er syk har man som regel ikke lyst til å trene og så kan man være hjemme fra jobb:). Jeg har de siste 40 dagene kunnet sykle og gå på ski. Ikke akkuart det jeg regner som kvalitet og her kommer mitt poeng.

I dagens informasjonssamfunn blir jeg daglig bombardert med hvor bra mine konkurrenter trener. På den fantastiske "World of o" hentes det daglig frem rapporter: Nye rekorder settes og gode treningssamlinger gjennomføres. Jeg sitter på ergometeren med vondt i rompa. For en som elsker å løpe er dette ren tortur. Jeg og vil løpe! Selvfølgelig kunne jeg ganske enkelt blokkert World of o i brannmuren på jobb slik at jeg slipper å torturere meg selv, men det gjør jeg altså ikke.

Ukentlig får jeg også epost fra Pascal, treneren vår, om hva som skal trenes. O-teknikk og intervall dominerer. Neida, jeg skal på spinning etterfulgt av sit-ups. Trøsten med disse epostene er at lagkameratene mine blir sinnsykt gode til våren. Jeg skal ta et steg av gangen og når jeg er back in business: Da skal jeg å trene sinnsykt bra!

Ett steg frem og sju tilbake

Fra glad sak til lei sak. Etter en god høstsesong er det alltid lettere å begynne på en ny og lang vinter. Jeg la meg på fjorårets mengder og introduserte lett styrketrening og flere korte økter. So far so good. Ett steg frem.

Så kom problemene. Omtrent samtidig som Crystal Palace begynte å vinne fotballkamper. Første ble jeg syk som alle blir i desember. Så ble jeg syk igjen. Det var irriterende. Rundt juletider var alt ved normalen. Formen var god og jeg raste rundt 2. juledagsløpet.

Jeg rakk å feire nyttår før hofta begynte å by på problemer. Det viser seg at en muskel som går fra hofta og ned til kneet på utsiden er for stram. Den stramme muskelen fører til at senefestet i hofta begynner å verke. Det gjør for vondt til at jeg kan løpe. Undersøkelser og diagnose sier: Strekk ut og ikke løp. Så jeg strekker ut og løper ikke. Det har nå gått 10 dager og ingen tegn til bedring. Snarere tvert imot.

Den siste uka har jeg sykla mer enn de siste 5 år tilsammen - dvs ca. 10 timer. Heldigvis skal jeg til Hovden å gå på ski i storm i helga. En fin avveksling til klamme Spicheren. Spinninginstruktørene har blitt mine nye venner. Vel og bra det, men også et tegn på at ting ikke er som de skal. Tiden får vise om det blir EM i orientering eller Kristiansand - Hovden på sykkel som gjelder når sola varmer igjen.

Glad all over!

Sesongen har bestått av en endeløs rekke nedturer og forspilte sjanser. Jeg har løpt fort i hele år, men o-teknikken har vært til tider vært skandaløst dårlig. Det absolutte bunnpunktet var Jukola hvor jeg var helt uten selvtillit og bommet på alt som var.

Etter å ha koblet av på Rock Werchter la jeg NM-planen: 8 uker, 80 økter og 100 timer skulle få meg tilbake på sporet. Brikkene begynte å falle på plass. Jeg løp mye på kart i juli og august. Selvtilliten kom tilbake. Det gjorde også løpsformen. Fasisten viser 8 uker, 85 økter og ca 110 timer med løping. Jeg var klar for NM.

Ei myr fra NM-gull

Jeg reiste til NM på onsdagen. Ønsket var å gjøre en "Tio-lik" oppladning med rolig trening og innhøsting av overskudd før alvoret begynnte. På kvalifisering til mellomdistansen fredag satt alt som det skulle. Flyten var perfekt og jeg svidde ikke en eneste kalori mer enn nødvendig.

Rett før finalen byttet Holger starttid med meg. Dermed startet jeg 2 min bak Håvard Lucasen og 2 min foran Holger. Jeg åpnet forsiktig, kom inn på kartet og hadde få problemer i det detaljrike terrenget. På vei til 7.post kommer Lucasen opp på siden. Stafettløperen i meg våknet. Etter å ha ligget bak meg etpar strekk drar Lucasen hardt mellom 9. og 14. post. Dette passer meg perfekt. Jeg får en sving på 15. post, men finner raskt flyten igjen og presser alt jeg har inn mot mål.

På 18. av 20 poster leder jeg NM med 5 sekunder. Så kommer ei forferdelig myr. Her taper jeg 9 sek. til Mikkel Lund. Det tar jeg aldri inn og jeg sjangler inn til sølv kun 5 sekunder bak gullet. Glad all over!

Resultater

Veivalg

Stafett-thriller

Som tittelforsvarer drømmer man alltid om reprise. Det ble det ikke. Jeg er allikavel meget fornøyd med både egen og lagets innsats. Legger igjen 15 - 20 sek. tilsammen på hele etappen. Veksler som nr 5 etter smultring på marc-o. Jon løper oss til til 2. plass og thrilleren er igang. På siste etappen dannes det en 5 mannsklynge. Jeg holder på å pisse i buksa. Wing og Halden forsvinner i strafferunden. Holger gir alt og sikrer sølvmedaljen bak supermannen fra Tyrving. Glad all over!

Fremtiden ser lys ut

Om en måned skal jeg se fremover. Jeg er motivert som aldri før og gleder meg til å planlegge en ny sesong. Først skal jeg suge på karamellen og kose meg i Egypt sammen med snuppa.

Talentløs og feig

På såpeglatt underlag i Larvik sentrum og bøkeskogen like ved løp jeg som en tulling lørdag. Jeg hadde på forhånd sørget for at formen var helt på det jevne. 8 økter på 4 dager er uvant oppladning til et VM testløp, men når NM er neste store mål for meg er juli tida for mendgetrening.

Jeg åpnet løpet passe hardt. Leder hele greia på 3. post etter noen enkle gatestrekk. Så begynner jeg å rote i en liten park. Det topper seg når jeg løper rett i 6. post og tenker: -Nei, dette må være en damepost og løper videre. Her taper jeg 18 sek. Jeg kommer inn i rytmen igjen og plukker noen poster før jeg presterer å bomme bortimot 1 min på 16. post. Løpet er over og jeg løper uinspirert og feigt gjennom siste del av løypa.

Til tross for bommene og såpeglatt underlag koste jeg meg i Larvik. Løypa var morsom og jeg stortrivdes på o-løp igjen. At jeg ikke klarer å gjennomføre et bra teknisk løp i ei så lett og grei løype bekymrer meg. Noe må gjøres, men jeg vet ikke helt hva..

Rock Werchter - endelig o-fritt

Det har vært lite oppdateringer i det siste. Av store nyheter så har jeg blitt onkel til Lotte og så har jeg vært på Rock Werchter sammen 80000 andre. I skogen har KOK blitt nr 17 i Jukola og nr 1 i O-festivalen.


For meg har det vært en tung juni i skogen. Formen har falt helt sammen etter sprint-NM. Jeg har fått vondt i mine oppbrukte akilles-sener og mottråkket i ankelen gjør det plagsomt å løpe i terrenget. Derfor var det særdeles deilig å glemme alt som heter kart og kompass for en periode. Lisabeth, Yngve og meg pakket sekkene våre og dro hit:

Bildet er tatt på Muse konserten som var et av mange høydepunkt på Rock Werchter. Vi kjørte ordentlig festivalopplegg med telt og våtklut.

Stort sett levde vi på Stella og frittes/majo. Frittes med majo er en belgisk nasjonalrett som består av frityr poteter og en knytteneve med majones. En herlig kombinasjon som gjorde at vekta spratt opp 4 kg på 5 dager.

Foruten den delikate maten nøt vi konserter med Metallica, Pearl Jam, Kaiser Chiefs, The Killers, Arctic Monkeys, Queens of the stone age, Marilyn Manson, My Chermical Romance, LCD Soundsystem, Tori Amos, The Bravery, Bloc Party, Maximo Park, Snow Patrol, Amy Winehouse og altså Muse for å nevne noen. Et litt heftigere knippe enn det Quart klarte å hoste opp for milionene sine. Nå venter striskjorta og trening mot NM.

Her er metallica igang på storscenen: