Den svarte natten

Mye har blitt skrevet og sagt om min etappe på Jukola. For å sitere mamma som fulgte Jukola fra sofaen: "Jostein ville aldri stempla på feil post. Det må ha skjedd noe". Mamma hadde rett.

Dagene før Jukola trente KOK-laget på godt opptråkkede Jukolatreningskart. Vi skjønte fort at dette ble en utfordring. Skikkelig dritt terreng. Akkuart som hjemme. Nettopp derfor så både gledet og gruet jeg meg til etappen. Tenk og løpe med nr 1 på brystet i et terreng som passer en sørlending perfekt.

Startskuddet går. Det er mørkt. Det regner. Jeg er pigg. Må jobbe hardt for å ikke falle bakover i klynga over jordet ut fra starten. Er rundt nummer 15 på startpost. Har veivalget klart. Spikrer første post. Deilig. Post nr 2 er lett. Til tredje ligger jeg bak Kalvan Rasti. Har full kontroll. Da skjer det. Ei grei smeller inn i venstre øye og tar med seg venstre kontaktlinse. En perfekt inngang blir til bommen under:

Det koker litt for meg mot fjerde post. Jeg merker at jeg har store problemer med å lese både kartet og terrenget. Det går opp for meg at venstre linse er borte. Jeg banner og stresser litt. Jeg er ikke lenger "My own master". Jeg legger etterhvert en ny taktikk: Følg køen. Sjekk retning og les deg inn etterhvert.

Ut fra 5 post gjør jeg det fatale. Jeg overser 6. post på kartet og prikker ut 7. post som min neste. Pugger koden og ligger i køen samtidig som jeg sjekker kompasset. Jeg husker at jeg krabbet opp kollen like før 6. post. Jeg treffer 6. post. Kaster et blikk på koden. Ikke min, selvsagt. Tenker at min ligger mye lengre fremme og det er bare å følge køen videre:
Noen hundre meter etter det som var min sjette post merker jeg at køen ikke lengre går i retning av min post. Jeg stopper. Står stille i 20 sekunder. Prøver å lese kartet ordentlig. Finner ut hvor jeg er og sprinter opp på kollen. Her blir jeg fanget opp av en ny kø og jeg følger denne inn i posten. Stempler 7. post. Slik fortsetter etappen. Ligge i kø. Stoppe. Ut av kø for å finne post. Inn i kø. Utrolig frusterende. Jeg føler at jeg taper enormt med tid.
På langstrekket under kikker jeg på kartet tre ganger. Først på vei ut av posten. Så ved det store hogstfeltet vest for vannet og til slutt når jeg er på toppen av kollen på vei inn i posten. Resten av strekket trasker jeg bare med køen i sneglefart.
Inn mot veksling får jeg en etterlengtet opptur. Utrolig nok er jeg bare drøyt 4 min bak med de andre forhåndsfavorittene rett foran. I mitt hodet burde det vært 10 min. Jeg sender avgårde Svensen og trasker brikkeavlesning. Stempler. Damen i kassen nikker "Ok". Jeg tar av GPS. Går mot utgangen da en finne roper etter meg. Jeg blir med inn på bakrommet hvor jeg får forklart at en stemping mangler. Lyn fra klar himmel.

Å diske et lag på Jukola er en opplevelse jeg unner ingen. Jeg vet hvor hardt mine lagkammerater har jobbet for at vi skulle vinne - noen for første gang. Å ødelegge deres drøm er en råtten følelse.

Jeg løper aldri et viktig o-løp med kontaktlinser igjen...