Veien gjennom New York maraton

Etter et 150 dagers langt skademareritt stod jeg klar på startstreken. Siden juni hadde jeg løpt 12 ganger. Den lengste på vei målte 8 kilometer. 2 dager før avreise var jeg ute å jogget i 30 min. Det gjorde vondt i akilles. Jeg hadde for sikkerhetsskyld gått opp 5 kilo siden sommeren . Nå står jeg på startstreken klar for å gå løs på 42 kilometer. Hvor dum går det an å bli??

48 timer tidligere. Jeg ankommer Gardermoen og er klar for avreise. Det blir bråstopp i Check-in da jeg hadde glemt å søke ESTA for å komme inn i USA. Flyet går uten meg. Etter 2 timers krangling med SAS får jeg ny billett dagen etter.

Det ble en hektisk dagen før dagen i NY. Jeg ankommer det store eplet ca. 16 timer før startskuddet går. Jeg drar rett til uthenting av startnummer og rekker fristen med 15 minutters margin. Deretter spiser jeg en gresk kebab før jeg møter reisefølget mitt utenfor Madison Square Garden. Får med meg en heidundrende hockeykamp. Senga finner jeg ved midnatt. Om 4,5 timer er det på tide å stå opp og dra til start..

Så står jeg altså her. Ved startstreken. Klar. Vel, kanskje ikke. Men jeg gleder meg. Spiser 1 paracet og 1 ibux mens jeg venter på startskuddet. Det første stegene er forferdelige. Løypa begynner med 1 km motbakke over Staten Island Bridge og uten oppvarming gjorde det svært vondt. Jeg fisker opp 2 piller til fra handsken.

Smertene blir borte og løpslysten tar over. Jeg finner en fin flyt gjennom Brooklyn og storkoser meg. For et liv det er. Band spiller langs løypa. Publikum er i ekstase. Jeg er i ekstase. Sola varmer og jeg kaster supertrøya. Det er bare å nyte. Jeg kikker på klokka i det jeg passerer 10 km. 35 min. What? Regner ut at det gir sluttid 2.29. Smiler litt for meg selv og løper videre.

Nærmer meg 20 kilometer. Joda, jeg åpnet nok en smule hardt. Passerer halvmaraton på 1.17 og lårene begynner å bli vonde. Smertene i akilles tiltar og jeg må ned i hansken igjen og plukke opp 1 paracet og 1 ibux. Siste dose smertestillende. Ikke mer nå..

Nå ser jeg broen over til Manhatten. Første delmål er i sikte: Manhatten og passering 26 kilometer. Det gjør vondt nå. I lårene. Jeg innser at man helst bør trene litt før en løper maraton.

Kommer inn på Manhatten. Det er tettpakket. For en stemning. Jeg får runners high. Elisabeth får øye på meg og heiingen overgår til og med amerikanerne. Jeg får tilbake gnisten og klarer å nyte 1 km til. Vi skal nå løpe opp Manhatten, over til Bronx og tilbake til Manhatten før målgang i Central Park.

Runners high går over. Nå gjør det skikkelig vondt i lårene. Får lyst til å gå, men jeg kan jo ikke gå når det står folk tett i tett og heier. Løper videre. Tempoet har dalt. Jeg må finne på noe. Fortsatt 13 kilometer igjen og lårene er som tømmerstokker. Kommer på at jeg kan gå gjennom hver væskestasjon. På broene over til Bronx er det ikke folk: da kan jeg gå her også. Finner flyten. Løpe, gå, løpe, gå.

Kommer inn i Central Park. Oi, nå går det seint. Men det er kun 5 kilometer igjen. Jeg traver avgårde. Det er ikke pent. Det er ikke kjapt. Det er heller i godt. Men. Det går fremover og tro det eller ei: jeg koser meg. I Central Park møter jeg supportgjengen. Herlig opptur.

Siste mile. Det begynner å stamme seg i leggene. Må ikke få krampe nå. Det går over. 500 meter igjen. Ai ai, der nappet det bak i låret. 300 meter igjen. Krampa kommer! Baksiden var låret. Ser mål foran meg. Må stoppe allikavel. Føler meg passe dust der jeg står og tøyer krampa mens jeg ser målseilet foran meg. Krampa forsvinner og jeg jogger i mål. 2 timer og 49 minutter viser klokka. Ikke noe å skryte av, men jeg er utrolig fornøyd med opplevelsen jeg har hatt gjennom New Yorks gater.

Maraton er en spesiell øvelse. Oppturer og nedturer om hverandre. Det er tøft. Både fysisk og psykisk. Men først og fremst er det en stor opplevelse både med og uten treningsgrunnlag.